Jordbruksstøtte.pdf

Norge har en unik landbruksmodell med høye kostnader og begrensede areal, noe som gjør det nødvendig med støtteordninger for å sikre de økonomiske vilkårene for bøndene. Landbrukspolitikken i Norge er innrettet for å oppnå målene om matproduksjon, verdiskaping og fellesgoder, og tilskuddene utgjør en stor del av bondens inntekter.

Husdyrproduksjonen er grunnsteinen i det norske landbruket, og det meste av tilskuddene går til husdyrproduksjonen, spesielt til drøvtyggerholdet. Landbruket produserer ikke bare matvarer, men også en rekke fellesgoder som matberedskap, biologisk mangfold, kulturlandskap og spredt geografisk bosetting.

Den norske landbruksmodellen er avhengig av et omfattende husdyrhold for å oppnå målene om produksjon av fellesgoder, beredskap og verdiskaping. Tilskuddene til landbruket bidrar også til verdiskapning utover verdikjeden, og næringssmiddelindustrien er landets største industrisektor med en omsetning på 172 mrd. kr.

I Norge er kun 3 prosent av landarealet dyrkbart, og over 40 prosent er utmark som kan brukes til beite. Av de dyrkbare arealene er ca. 70 prosent grovfôrarealer, mens en knapp tredjedel er egnet til å dyrke korn og grønt. Landbrukspolitikken i Norge er innrettet for å holde landbruksarealene i hevd, og husdyrenes funksjon i dette er fundamental.

Tilskuddene til landbruket utgjør ca. 16 mrd. kr. i årlige budsjettoverføringer, og disse pengene gir grunnlag for en lang verdikjede med høy sysselsetting og verdiskaping fra jord til bord. Landbruket sysselsetter ca. 90 000 mennesker, noe som er mer enn den direkte sysselsettingen i petroleumssektoren.

WTO har kategorisert støtten til landbruket i Norge som "grønn støtte", som betyr at støtten ikke skal være produksjonsstimulerende, men i stedet innrettet mot å støtte forskning, velferdsordninger og kulturlandskap.